►FREDERIC BODIN◄

Først og fremst før noen av dere antar noe som helst, la meg bare si at jeg ikke skriver dette for å få sympati. Jeg skriver det fordi jeg ikke gidder å vente til en eller annen random spør meg i blogg-kommentar om hva jeg driver med på fritida av jobbing eller skole.
Hvis man ikke har vært eller er deprimert selv kan det være vanskelig å skjønne nettopp hvor krøplende det kan være for den personen som har depresjoner. Legen min har sagt at jeg har dype depresjoner, mens psykologen min som jeg ca. ikke har noe god kommunikasjon med sier jeg har moderat depresjon. Jeg har ikke fått en full diagnose ennå. Men uansett, i dette innlegget skal jeg PRØVE å fortelle litt om hvordan det er for meg, en person som oftest smiler og ler blant vennene sine, men som kan være langt nede store deler av tiden.

For det meste kan det gå bra i hverdagen, så lenge jeg ikke er alene. Så fort jeg er alene pleier hele humøret mitt å forandre seg totalt. Jeg rett og slett HATER mitt eget selskap. Jeg tåler ikke å være alene for lenge, fordi da begynner jeg å tenke enda mer på hva jeg vil ha forandret på av utseendet mitt, hvordan ting som er over kunne ha vært, tabber jeg har gjort som jeg ikke kan gjøre noe med, økonomi, fremtid og alt mulig annet. ALT popper frem i hodet på en gang. Noen ganger blir det så mye negativitet at jeg dropper avtaler jeg har, og 50% av tiden svarer jeg ikke telefonen når folk ringer for å spørre hvor jeg blir av. Det er slitsomt å prøve å forklare det for dem, fordi de fleste har vanskelig for å tro at jeg i det hele tatt har noen problemer. Og DÉT kan irritere meg helt jævlig mye! Noen har sagt til meg før: "nei, DU kan da ikke ha noen problemer Frederic, du som er så pen og snill! :D :D"   Vel, der kan man ikke ta mer feil! Uansett hvordan man ser ut eller hvordan man oppfattes KAN man ha det vondt på innsiden eller ha det vanskelig med andre ting. ALLE kan være deprimert selvom du ikke ser det på dem. Når jeg er blant vennene mine er jeg genuint kjempeglad fordi jeg er glad i dem og vet at de aller aller fleste er støttende og at jeg kan få råd eller hjelp av dem om det skulle være noe, så når jeg er med de jeg bryr meg om er jeg virkelig glad, selvom de andre tankene også surrer rundt i hodet mitt.


Men når jeg er alene...
Det er da det slår ut så sjukt ekstremt. Noen ganger kan jeg bare sitte å stirre tomt og høre på superdeprimerende musikk mens jeg tenker alt mulig sjukt. Noen ganger blir det så sterkt at jeg blir småkvalm og varm i hele kroppen mens magen og halsen kniper seg. Da blir jeg frustrert i tillegg. Jeg vet jeg bør være fornøyd med utseendet mitt, men likevel er det hundrevis at ting jeg ville forandret på: øynene, rumpa, muskulaturen, kviser, hår +++
Det er kjempeslitsomt for meg. Og det er ikke bare utseendet mitt jeg tenker på, selvom det er dét som plager meg mest. Jeg tror jeg har nevnt tidligere at jeg har et jævlig selvbilde, MEN at jeg har god selvtillit. Jeg har troa på meg selv som person selvom det er mange ting jeg ikke liker ved meg selv, for jeg vet at jeg ikke er stokk dum og at jeg er veldig snill mot de jeg bryr meg om, og det gjør opp for ting som kan være feil med utseendet mitt, synes jeg.


Når jeg er alene blir jeg også full av anger. Jeg tenker på hva jeg burde gjort anderledes tidligere i livet. Valg av skole, hvordan jeg har håndtert noen situasjoner, om jeg kunne ha hjulpet andre folk mer enn jeg har, at jeg skulle ønske jeg ikke drev med mobbing på barne/ungdomsskolen, ting jeg kanskje kunne ha forhindret, og skulle ønske jeg begynte å trene hardt da jeg var 15-16, og skulle forsåvidt ønske at jeg var yngre (svært få over 20 år ser bra ut, og dessuten er ansvar, regninger og forpliktelser det siste jeg trenger akkurat nå) +  masse andre ting jeg ikke kan blogge om engang.

Det har ført til at jeg har startet å mislike ensomhet så mye at jeg virkelig ordrett HATER å være alene. For meg er ikke ensomhet å kjede seg og bare ønske å være med noen andre. Ensomhet for meg er en ekstrem følelse av avsky over å ikke ha andre rundt meg. Og til tross for det, så er det ikke lett for meg å åpne meg for nye mennesker eller å slippe dem tett innpå meg. Jeg holder de aller fleste folk på god og trygg avstand. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men Kylie har faktisk klart å overbevise meg om at jeg kan stole på henne totalt. Selvom jeg ikke sier alt mulig oppi hodet mitt til henne, vet jeg at om jeg sier noe til henne, så blir det hos henne, og at ikke en sjel til hører hva jeg sier. Det er en så utrolig lettende følelse. Følelsen av å vite at det ER sånne mennesker der ute med så total lojalitet til deg er et enormt lys blandt alt mørke. Et lys som alltid er der. Jeg har flere andre venner som jeg også tenker på når humøret mitt går totalt til helvete, og når jeg tenker på dem føler jeg meg litt bedre. Jeg setter så utrolig pris på vennene mine. Dere skulle bare visst! <3



Jeg klarer ikke å beskrive følelsene mine for depresjon med ord, men musikk som den her gir en ganske nær beskrivelse egentlig. Klippene er tatt ut fra en bisarr kult-film fra 1991 som heter Begotten. Den er ganske sær, men også utrolig fascinerende og interessant.



Bloggen min heter monophobia og det er en grunn til det. Monofobi betyr frykt for å være alene. Det kan også bety å ikke stole på seg selv eller å frykte seg selv. Ikke tro at jeg skal klage over ensomhet i hvert eneste blogginnlegg altså. Jeg tror de som leser bloggen min fast har forstått at jeg klarer å holde meg positiv blant andre folk mesteparten av tiden. Noen ganger kan det være vanskelig, men da prøver jeg som regel bare hardere!

Jeg våkner nesten hver eneste morgen og er sliten selv etter å ha sovet lenge. Sist mandag skulle jeg ha vært hos psykologen, men jeg orket ikke å gå ut av huset engang. Jeg har hatt besøk noen av dagene, men jeg har ikke gått ut av huset på 5 eller 6 dager nå fordi jeg er i en av de periodene hvor jeg rett og slett ikke føler meg pen nok til å ble sett ute blant mange mennesker på en gang. Dere synes sikkert det må virke rart, siden jeg legger ut så helvetes mange bilder av meg selv. Vel, kall det en form for selvlaget terapi som kan virke mot sin effekt. Jeg er fornøyd med alle bildene jeg legger ut. De fleste unntatt de overeksponerte cam-bildene har vært en runde i Photoshop, og etter dét kan de aller fleste se pene ut. Nedsiden ved at jeg gjør det blir vel at jeg føler jeg må leve totalt opp til bildene mine, og om huden min ikke ser perfekt ut eller jeg har en dårlig hårdag, eller de klærne jeg synes er finest ligger på vask, kan det være nok til at jeg kanskje står en halvtime/time foran speilet og hater meg selv, før jeg går tilbake til dataen og depper mens telefonen ringer.

Det er vanskelig å prøve å fortelle dere noe som helst om det i det hele tatt, fordi jeg vet ikke hundre prosent hva som er galt med meg. Jeg VET at jeg har masse fordeler i livet. Jeg VET at jeg kan skape en fremtid fortsatt. Jeg skal gå på allmenn påbygging til høsten og jeg VET at jeg kommer til å gjøre det bra. Jeg har aldri vært særlig motivert for skole før, men jeg VET at jeg er smart nok til å gjøre det langt bedre enn gjennomsnittet på skolen. Men det jeg ikke vet er om jeg kommer til å finne noe jeg liker å drive med, eller om jeg får en bra økonomi, en fin leilighet, en søt kjæreste osv.

Noe jeg egentlig ikke depper over i det hele tatt er legningen min. Det er noe ved meg selv jeg ikke har hatt noe problem ved å akseptere. Jeg spøker VELDIG ofte med at jeg hater homser siden jeg hører om at så mange er er lause og femi osv, men det er bare et resultat av frustrasjonen min over at jeg ikke synes det er særlig lett å møte en annen homofil som kan tenke mer med hjertet og hodet enn med fysiske og egoistiske behov. Siden jeg henger i Oslo en del hører jeg jo HELE tiden om at folk knuller rundt, rett og slett, og selvom det ikke bare er begrenset til skeivingene, så er det de jeg hører mest om, og det har endt opp med at jeg er ganske skeptisk til andre homofile. For MEG skal sexuelle handlinger ha noe med følelser å gjøre. Jeg vil ikke ha meg med noen jeg ikke er veldig, veldig glad i fordi jeg synes faktisk ikke at sex er noe du bare skal gjøre med en random fordi du synes h*n er heit. Jeg har hatt tilfeller hvor jeg ikke har kunnet støtte opp hva jeg nettopp sa, men de tilfellene er ekstremt få, færre enn de fleste andre mennesker, så jeg føler fortsatt at jeg klarer å holde på moralen min om sex. Jeg vil ikke si at livet mitt har blitt noe vanskeligere etter at jeg kom ut som bifil og senere som nesten helt homofil. Faktisk kan jeg forestille meg at det må være utrolig vanskelig for de ALLER fleste som ikke er åpne om legningen sin. Jeg skal blogge om homofili og hvordan det er for meg å være homofil en annen gang, men jeg kan si dette: man bør komme ut så tidlig som mulig. Du vil ikke leve i anger på at du ikke kom ut så tidlig som mulig. Det må være vondt å ikke akseptere seg selv, og tro at andre folk ikke vil akseptere deg heller. Det er ALLTID en venn, eller et familiemedlem som kommer til å være der og støtte deg om du er redd. Og de som ikke kan akseptere deg bare fordi legningen din ikke er "normal" (selvom normal er en sjeldenhet i 2009 uansett) er ikke så veldig bra mennesker etter min mening. Jeg har vært heldig. Jeg har hatt en KJEMPEBRA vennekrets, så for meg var det ikke noe problem å komme ut i det hele tatt. Jeg vet at ikke alle andre er like heldige der, men begynn med å fortell et menneske du stoler mye på om deg selv. Det kan hjelpe. Det er bedre enn å være helt alene om det.


Jeg føler at dette innlegget har pågått lenge nok, så jeg avslutter her. Bottom line er at når man er deprimert kan det gå så langt at det blir ekstremt vanskelig å ha noe som helst form for motivasjon til å prøve å få livet sitt tilbake på skinnene. Det blir en ond sirkel, fordi noen ganger har man makten til å endre på noen av tingene for å få det litt bedre, men rett og slett ikke har nok energi eller viljestyrke til det.
DERFOR jobber jeg ikke og går heller ikke på skole for tiden. Jeg prøver å få meg selv til å orke å jobbe til skolen begynner til høsten, så jeg håper at jeg får det til ihvertfall. Jeg har ihvertfall bestemt meg for at jeg skal gjøre det jævla bra når jeg begynner på skolen, og det tror jeg at jeg klarer. Men skolen er 4 måneder unna fortsatt *sukk*
MEN jeg er ihvertfall på bedringens vei!

Dette innlegger er JÆVLA personlig, og jeg vet jeg har sagt jeg ikke blogger om personlige ting, men dette kan ha en bra effekt for andre mennesker. Å føle at man er den eneste som sliter med noe er ikke lett, og jeg føler jævla ofte at andre ikke forstår meg, så om noen som leser dette sliter med noe, enten det er i større eller mindre grad enn meg, så husk dette: du er ikke alene. Det er en klishé, men et faktum uansett!
Og om dette blogginnlegget hjelper så mye som et menneske med å føle seg litt mindre alene, så er det verdt det.


Oooog en siste ting: IKKE GLEM ALLE DE KOSELIGE OG POSIVITE TINGENE JEG BLOGGER OM DA! JEG HAR POSITIVE TANKER OGSÅ! Jeg synes bare det er viktig å kunne fortelle om ting som dette. D:


Takk for meg <3